|
Intervju: Hjernen er mitt instrument,
sier musikeren Kristian Stockhaus i Bergen
(artikkel på norsk bokmål )
Tekst: journalist Magne Fonn Hafskor, Bergen
Foto: Lene Sørøy Neverdal, Norge Publiceret 25. juni 2014.
© Copyright: Uddrag må citeres med korrekt kildeangivelse.
© OPRINDELIGT trykt i det norske webmagasin HISS!G -
læs her.
Magne Fonn Hafskor er ansvarshavende redaktør for HISS!G.
MUSIKK/NORGE:
"Hjernen er mitt instrument... Jeg har en hjerneskade som heter pop, den klarer jeg ikke å gi slipp på", sier
Kristian Stockhaus,
som nylig kom ut med singelen Our Year.
Den norske journalisten Magne Fonn Hafskor har intervjud den bergensiske musikeren.
DETTE ER STOCKHAUS' FØRSTE
utgivelse etter Vilde Tuv-samarbeidet på sangen Svømmebasseng,
og første singel ut fra det nye albumet som kommer i september. Innkapslet i et Ibiza-inspirert poplandskap, synger han om at det endelig skal bli "vårt år".
Det er en leken låt, og jeg liker spesielt godt det dublignende midtpartiet.
- Our Year har en ganske enkel rytme, en ganske intrikat lead, og en bass som spretter, åpner Kristian Stockhaus.
- Bass som spretter? Det må du forklare!
- Det er som å kaste en stein på vannet. Det er ikke ekko; mer at det er som om den spretter bortover. Jeg får alltid bilder av låter. Her føler jeg at det er som å kjøre åpen cabriolet under en litt vakker domnmedagsrød himmel - litt som Skrik.
- Som å danse på dommedag?
- Ja, eller kjøre bil med åpent tak på dommedag.
Vinden i ryggen
Han forteller at teksten handler om Ungdomsskulen, trioen han har sammen med Øyvind Solheim og Frode Kvinge Flatland.
- Jeg tenkte at nå må det være vår tur å få dette "flytet"; få vinden i ryggen. Det er det låten handler om. Så det er nesten en fordekt kjærlighetssang til bandet. Kanskje det er litt rart å skrive en låt til eget band. Men man må vite det for å skjønne det.
LYTT HER TIL Kristian Stockhaus – Our Year
Du gjør alt selv?
- Ja, i mitt soloprosjekt gjør jeg alt selv. Planen er å ha ferdig et album en gang etter sommeren, muligens i september. Jeg ser for meg en plate man kan danse til; en krysning mellom organisk og elektronisk musikk - uten at det skal være spesielt moderne. Jeg bruker masse synther og ting prosessert i datamaskin, uten at det dermed låter tysk stålfabrikk. Det skal være en organisk følelse i det.
- Vil du legge inn flere slike dub-partier?
- Ja, det liker jeg å gjøre. Jeg DJ-er mye, og har merket meg at produksjoner fra 90-tallet ofte øker og sakker i BPM
("beats per minute"). Det er en fin ting, men vanskelig å gjøre naturlig når man gjør alt selv.
- Innen klubbmusikken liker jeg godt når sterke vokalpartier avløses av lange instrumentalstrekk der vedkommende som har produsert får skinne. Selv har jeg laget mange låter med to minutters instrumentalpartier.
- Krautrock er også kjent for slike avstikkere. Hører du noe på den sjangeren?
- Ja, jeg har hørt mye på kraut, prog, og canterbury, og liker godt den lyden. Men det jeg er mest svak for, er pop. Jeg har en hjerneskade som heter pop, den klarer jeg ikke å gi slipp på. Vi er én
planet, sant, og må tenke utad. Jeg tror at et land som ikke appellerer til andre land kulturelt er et fattig land.
- Du er opprinnelig fra Stockholm. Hvorfor er du blitt værende i Bergen?
- På generelt grunnlag vil jeg si det er en viss felles holdning her. Innen det kreative miljøet i Bergen er det, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det; det er akkurat som når man ser på noen uten å si noe. Folk her er bundet sammen i en øvre forståelse.
Jeg blir i Bergen. Kanskje det er slik, at vi som blir værende her er mer interessert i musikken enn i det
aspektet å bli mest mulig suksessfull, sier Kristian Stockhaus.
- Skiller Bergen seg ut her, eller har du opplevd lignende andre steder?
- Jeg vet ikke. De menneskene som opererer her, er ikke nødvendigvis fra Bergen selv.
Det de har felles, er at de har valgt å bo og arbeide i Bergen; noe som står i motsetning til det standpunktet at man må flytte dit industrien er.
- Bransjen er i Oslo, og det er lettere å ha de rette kontaktene der. Kanskje det er slik, at vi som blir værende her er mer interessert i musikken enn i det aspektet å bli mest mulig suksessfull.
Musikeren Kristian Stockhaus.
Foto: Lene Sørøy Neverdal.
STOCKHAUS' FØRSTE album Kid Of Today, Man Of Tomorrow kom i 2002 -
produsert av bergenslegendene HP Gundersen og Yngve Sætre. Siden har han vært med i en rekke band-
konstellasjoner, hvorav Ungdomskulen har vært det viktigste - med tre utgitte album så langt.
- Du begynte som rocker, men har beveget deg i mer elektronisk retning. Er computeren ditt viktigste instrument?
- Hjernen er mitt instrument, sier han, og peker på hodet.
- Jeg har alltid interessert meg bredt for musikk. Man beveger seg på en måte i favør av noen uttrykk i løpet av livet, men jeg har aldri vært interessert i å være en gjennomført sjangerperson.
- Du spiller også gitar?
- Jeg er Norges beste gitarist, lett.
Han smiler.
- Ungdomskulen øver fortsatt sammen, med samme besetningen. Bassisten er blitt far, og er flyttet til Oslo, så det går litt sakte i svingene. Men jeg føler på en måte at det er et band som er for alltid. Vår største glede som band har vært den interne gleden.
- Som en vennegjeng?
- Ja, men også det estetiske. Når jeg gjør egne ting, tenker jeg alltid "hva ville Ungomskulen gjort her". Vi har spilt sammen så lenge, og lært litt hva som er riktig og feil.
- Hvor finner du inspirasjon til musikken din?
- Den moderne måten å høre musikk på er å ta til seg alt. Det er bra. På midten av 90-tallet døde den puristiske holdningen ut. Jeg føler på en måte at man vinner ved å hele tiden ekspandere; søke bakover og fremover, og være til stede i sin samtid, forklarer han.
Ikke begrenset av suksess
- Så lenge jeg kan huske har jeg drevet med musikk. Først lærte jeg meg å spille gitar; skrev tekster og akkorder. Siden har jeg bare fortsatt med det. Det jeg liker best er å være i studio; lage musikk. Jeg har aldri hatt ordentlig suksess, så jeg er heller ikke bundet til hva en ordentlig fiasko vil innebære.
Han viser til det amerikanske indiebandet Quasi, som har satt ord på dette gjennom låten Only Success Can Fail Me Now (1998).
- Det er åpenbart at suksess vil prege en. I bunn og grunn er det slik at jeg liker å lage musikk, og blir ufattelig lykkelig av å gjøre det. Dersom jeg om to år lager en ren bluesplate, så er det bare skjebnen.
- Du har jo også artister som finner seg selv opp på nytt og på nytt; slik David Bowie gjorde på 70-tallet?
- Ja, men han hadde et publikum som lyttet. Jeg kan gjenoppfinne meg seg selv en million ganger, men det nytter ikke når ingen får det med seg.
- Det høres ut som du har et ambivalent forhold til suksess?
- Ja. Suksess for meg er å kunne leve av det jeg gjør, og nå ut til de som vil være interessert i det. Men det å lure eller overbevise folk til å like det man gjør, det har jeg ikke sansen for.
- Tenker du på artister som Iggy Azalea?
- Ja, men slik musikk har en funksjon. Jeg liker en
del av den animerte musikken; R'nB-hits, en ide satt i verk på en kul måte. Det er bra når det treffer.
Et spill på rare ideer
En klassiker han gjerne trekker frem, er Snoop Doggs Drop it Like it's Hot - produsert av The Neptunes' magiske fingre.
- De bruker en sprayboks og en klikkelyd. Tenk hvor grusomt det kunne vært hvis de ikke var så flinke til det de gjør. Det er noe perverst over slik musikk. Her er ingen referanser til eget følelsesliv; mer et spill på rare ideer. Hver gang en sjanger tar et nytt skritt, så er det via en låt der man må like noe man ikke har likt før.
- Det kan ikke kopieres?
- Nei. Av og til kan det være bra å akseptere og like musikk som man ikke har referanser for. Det kan liksom være helt feil, men det er noe der likevel. I produsentverden finnes det tusen måter å skjule en dårlig låt. Men en god låt er bare en god låt.
- Kan låtene dine fremføres på akustisk gitar?
- Det kunne vært gjort, men jeg tror ikke at det ville vært så interessant. Det å lage låter er mer intuitivt; det er ikke nødvendigvis akkordrekken som gjør en McCartney-låt bra.
Han mener at Paul McCartneys James Bond-låt fra 1973, Live and Let Die, er et godt eksempel.
- Det er en orkestral reggaerock-låt som føles like naturlig som et par rene sokker i skuffen. De må bare på føttene.
Musikeren Kristian Stockhaus.
Foto: Lene Sørøy Neverdal.
|
|
|
|